Bibelhenvisning

¹I begynnelsen skapte Gud himmelen og jorden. ²Og jorden var øde og tom; og mørke fylte dybets overflate; og Guds Ånd fløt over vannets overflate. ³Og Gud sa: La det bli lys! Og det ble lys.

¹⁵Og Jehova Gud tok mannen og satte ham i Edens hage for å dyrke den og holde den i god stand. ¹⁶Og Jehova Gud gav mennesket påbud om at han kunne spise av alle trærne i haven: ¹⁷men av treet til kunnskap om godt og ondt skal du ikke ete av det; for på den dag du eter av det, skal du visselig dø.

⁴Hvor var du da jeg la grunnvollen til jorden? Forklar, hvis du har forstand. ⁵Hvem bestemte målene for dem, dersom du vet det? Eller hvem strakte linjen over dem? ⁶Hvorpå ble grunnsteinene til det festet? Eller hvem la den hjørnesteinen til det?, ⁷Da morgenstjernene sang sammen, og alle Guds sønner ropte av glede?

¹¹Videre kom Jehovas ord til meg og sa:, ¹²Menneskesønn! Rop en klagesang over Tyres konge, og si til ham: Så sier Herren, Herren: Du som er full av visdom og fullkommen i skjønnhet!. ¹³Du var i Eden, Guds hage; hver dyrket stein var din kappe; sardien, topas og diamant, beryl, onyx og jaspis, safir, smaragd og karbunklitt, og gull: utførelsen av dine tordenger og dine pipeter var i deg; på den dagen da du ble skapt, var de blitt tilberedt. ¹⁴Du var den salvede kjerub som dekket over; og jeg satte deg, så du kunne stå på Guds hellige berg; du vandret frem og tilbake midt i ildsteinene. ¹⁵Du var fullkommen i dine gjerninger fra den dagen du ble skapt, helt til urettferdighet ble funnet hos deg. ¹⁶Ved mengden av din trafikk fylte de midt i deg med vold, og du har syndet; derfor har jeg kastet deg, du vanhelligende, ut av Guds berg; og jeg har ødelagt deg, du skjult kjerub, fra midten av ildstenene. ¹⁷Din hjerte ble opphøyd på grunn av din skjønnhet; du ødela din visdom på grunn av din prakt; jeg kastet deg ned på jorden; jeg la deg frem for kongene, for at de skulle se deg. ¹⁸Ved din mengde misgjerninger, ved urettferdigheten i din handel, har du vanhelliget dine helligdommer; derfor har jeg ført frem en ild fra midt iblant deg; den har fortært deg, og jeg har gjort deg til aske på jorden for alle de som ser deg. ¹⁹Alle som kjenner deg blant folkeslagene, skal bli forundret over deg; du har blitt til en frykt, og du skal aldri mer eksistere.

¹²Hvorfor er du falt ned fra himmelen, du dagens stjerne, morgenstjernen! Hvorfor er du knust til jorden, du som senket hedningene til jorden! ¹³Og du sa i ditt hjerte: Jeg vil stige opp til himmelen, jeg vil ophøye min trone over Guds stjerner; og jeg vil sitte på menighetens berg, i de ytterste deler av nord; ¹⁴Jeg vil stige opp over skyenes høyder; jeg vil gjøre meg lik den Allerhøyeste. ¹⁵Likevel skal du bli ført ned i dødsriket, til de ytterste delene av avgrunnen.

⁹Og den store dragen ble kastet ned, den gamle slangen, den som kalles Djævelen og Satan, hele verdens bedrager; han ble kastet ned på jorden, og hans engler ble kastet ned sammen med ham.

¹Nå var slangen enda mer snill enn noen av de ville dyr som Jehova Gud hadde skapt. Og han sa til kvinnen: Ja, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av noen av trærne i haven? ²Og kvinnen sa til slangen: «Av frukten på havenes trær kan vi spise.» ³men om frukten av treet som er midt i hagen, har Gud sagt: Dere skal ikke ete av det, og heller ikke røre ved det, forat dere ikke skal dø. ⁴Og slangen sa til kvinnen: Dere skal sannelig ikke dø. ⁵For Gud vet at på den dagen dere spiser av det, skal øynene deres åpnes, og dere skal bli som Gud, å kjenne godt og ondt. ⁶Og da kvinnen så at treet var godt til å spise, og at det var en glede for øynene, og at treet var lystent og kunne gjøre en vis, tok hun av dets frukt og spiste; og hun gav også sin mann med, og han spiste. ⁷Og begge deres øyne ble åpnet, og de skjønte at de var nakne; og de sydde sammen fikentre og gjorde seg luer. ⁸Og de hørte Herrens Guds røst vandre i haven på dagens kjølige tid; og mannen og kvinnen gjemte seg for Herrens Guds åsyn blant trærne i haven. ⁹Og Jehova Gud kalte på mannen og sa til ham: Hvor er du? ¹⁰Og han sa: Jeg hørte din røst i hagen, og jeg ble redd, fordi jeg var naken; og jeg gjemte meg. ¹¹Og han sa: Hvem har fortalt deg at du er naken? Har du spist av det treet som jeg forbød deg å spise av? ¹²Og mannen sa: Den kvinnen som du gav meg til å være sammen med, den ga hun meg av treet, og jeg spiste. ¹³Og Jehova Gud sa til kvinnen: Hva er det du har gjort? Og kvinnen sa: Slangen lokket meg, og jeg spiste.

¹⁴Og Jehova Gud sa til slangen: Fordi du har gjort dette, er du forbannet over alle kveg og over alle markens dyr; på magen din skal du gå, og støv skal du ete alle livets dager dine: ¹⁵Og jeg vil skape fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes ætt; han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl. ¹⁶Til kvinnen sa han: Jeg vil gjøre din smerte og din unnfangelse meget stor; i smerte skal du føde barn; og din begjær vil være mot din mann, og han skal herske over deg. ¹⁷Og han sa til Adam: Fordi du hørte på din hustrus røst og åt av treet som jeg hadde forbannet deg ved å si: Du skal ikke ete av det; forbannet er jorden på grunn av deg; i slit skal du ete av den alle dine dager i livet; ¹⁸Det skal også bære torner og tistler for deg; og du skal ete markens urter.; ¹⁹I svette av ditt ansikt skal du ete brød, til du vender tilbake til jorden; for av den ble du tatt; for støv er du, og til støv skal du vende tilbake.

²⁰Og mannen kalte sin hustrus navn Eva; for hun var livets mor. ²¹Og Jehova Gud gjorde Adam og hans hustru skinnfrakker og kledde dem. ²²Og Jehova Gud sa: Se, mennesket er blitt som en av oss, til å kjenne godt og ondt; og nå, forat han ikke skal strekke ut hånden sin og ta også av livets tre og spise og leve evig – ²³Derfor sendte Jehova Gud ham ut av Edens hage for å dyrke jorden derfra hvor han ble tatt. ²⁴Så drev han mannen ut; og han plasserte kjerubene øst for Edens hage, og et sverd som brente og svingte i alle retninger, for å holde veien til livets tre i sikkerhet.

¹⁵Og jeg vil skape fiendskap mellom deg og kvinnen, og mellom din ætt og hennes ætt; han skal knuse ditt hode, og du skal knuse hans hæl.

¹⁶For Gud elsket verden så høyt at han ga sin enbårne Sønn, for at enhver som tror på ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.

¹Da sa Jehova til Abram: «Drag deg ut av landet ditt, fra slekt og fra fars hus, til det landet jeg vil vise deg.» ²Og jeg vil gjøre deg til et stort folk, og jeg vil velsigne deg og gjøre ditt navn stort; og du skal være en velsignelse. ³Og jeg vil velsigne dem som velsigner deg, og den som forbanner deg vil jeg forbanne; og i deg skal alle jordens slekter bli velsignet. ⁴Så gikk Abram, slik Jehova hadde sagt til ham; og Lot gikk med ham; og Abram var sytti og fem år gammel da han dro ut fra Haran. ⁵Og Abram tok Sarai, sin hustru, og Lot, sønnen til sin bror, og alt det gods de hadde samlet, og de menneskene de hadde fått i Haran; og de drog ut for å dra til Kanaans land; og de kom til Kanaans land. ⁶Og Abram reiste gjennom landet til stedet ved Sikem, til eiketrærne ved Moreh. Og kana'anittene var da i landet. ⁷Og Jehova viste seg for Abram og sa: «Til din ætt vil jeg gi dette landet; og der bygde han et alter for Jehova, som viste seg for ham.». ⁸Og han drog derfra op på fjellet øst for Betel og slog op sit telt; Betel lå mod vest og Ai mod øst; der byggede han et alter for Herren og påkaldte Herrens navn. ⁹Og Abram reiste videre, og fortsatte mot sør.

¹Etter disse hendelsene kom Herrens ord til Abram i en synlig tale: «Frykt ikke, Abram; jeg er din skjold og din overmåte store belønning.». ²Og Abram sa: O Herre, Herre, hva vil du gi meg, siden jeg er barnløs, og den som skal eie mitt hus er Elieser fra Damaskus? ³Og Abram sa: Se, du har ikke gitt mig nogen avkom; og se, den som er født i mitt hus, er min arving. ⁴Og se, Herrens ord kom til ham: Dette menneske skal ikke være din arvtager; men den som kommer ut av dine egne indre organer, skal være din arvtager. ⁵Og han førte ham ut utenfor og sa: Se mot himmelen og tel de stjernerne, om du kan telle dem! Og han sa til ham: Således skal din ætt bli. ⁶Og han trodde på Jehova; og han regnet det som rettferdighet for ham. ⁷Og han sa til ham: Jeg er Herren som førte deg ut av Ur i kaldeernes land for å gi deg dette landet til arv. ⁸Og han sa: O Herre Jehova, hvorledes skal jeg vite at jeg skal arve det? ⁹Og han sa til ham: Ta mig en kalv som er tre år gammel, og en geit som er tre år gammel, og et værer som er tre år gammel, og en turtelduen, og en ung duv. ¹⁰Og han tok alle disse med seg og delte dem i midten, og la hver halvdel over mot den andre; men fuglene delte han ikke. ¹¹Og rovfuglene kom ned over likene, og Abram drev dem bort. ¹²Og da solen gikk ned, falt en dyp søvn over Abram; og se, en fryktelig mørke falt over ham. ¹³Og han sa til Abram: Vær viss på at din ætt skal være fremmedmenn i et land som ikke er deres, og de skal tjene dem; og de skal plage dem i fire hundre år.; ¹⁴Og også det folk som de skal tjene, vil jeg dømme; og derefter skal de komme ut med store rikdommer. ¹⁵Men du skal gå til dine fedre i fred; du skal bli begravet i en god og gammel alder. ¹⁶Og i fjerde generasjon skal de vende tilbake hit: for amorittenes urettferdighet er ennå ikke fullt ut utrettet. ¹⁷Og det skjedde at da solen gikk ned og det ble mørkt, se, en røkende ovn og en flammende fakkel som gikk mellom disse stykker. ¹⁸På den dagen inngikk Jehova en pakt med Abram og sa: «Til din ætt vil jeg gi dette landet, fra Egyptens elv til den store elv, elven Eufrat.» ¹⁹Kenitten, Kenizzitten og Kadmonitten, ²⁰og hetittene, perizzittene og rephaimene, ²¹og amoritten, kananeeren, girgasiten og jebusitten.

¹Men Sarai, Abrams hustru, fødte ham ingen barn; og hun hadde en tjenerinne, en egypterinne, som hette Hagar. ²Og Sarai sa til Abram: Se, Herren har hindret meg fra å føde; gå inn, vær så snill, til min tjenerinne; kanskje jeg kan få barn av henne. Og Abram lyttet til Sarais røst. ³Og Sarai, Abrams hustru, tok Hagar, den egypterske tjenerinnen, som hennes tjenestepike, etter at Abram hadde bodd ti år i Kanaans land, og ga henne til sin mann Abram til hustru. ⁴Og han gikk inn til Hagar, og hun ble gravid; og da hun så at hun var blitt gravid, ble hennes elskerinne foraktet i hennes øyne. ⁵Og Sarai sa til Abram: Min urett være over deg! Jeg ga min tjenerinne i din favn; og da hun så at hun hadde unnfanget, ble jeg foraktet for hennes øyne; Herren skal dømme mellom meg og deg. ⁶Men Abram sa til Sarai: Se, din tjenestepike er i din hånd; gjør med henne det som er godt i dine øyne. Og Sarai behandlet henne hardt, og hun flyktet fra henne. ⁷Og Jehovas engel fant henne ved en kilde med vann i ørkenen, ved kilden på veien til Shur. ⁸Og han sa: Hagar, Sarais tjenestepike, hvor kommer du fra? Og hvor skal du hen? Og hun sa: Jeg flykter for min herres, Saras, ansikt. ⁹Og Herrens engel sa til henne: Vend tilbake til din herre og underleg dig under hennes hånd. ¹⁰Og Herrens engel sa til henne: Jeg vil gjøre din ætt meget tallrik, så den ikke blir telt for mangfold. ¹¹Og Herrens engel sa til henne: Se, du er blitt fruktsommelig, og skal føde en sønn; og du skal kalle ham Ismael, fordi Herren har hørt din nød. ¹²Og han skal være som en vill okse blant menneskene; hans hånd skal være mot hver mann, og enhvers hånd mot ham; og han skal bo overfor alle sine brødre. ¹³Og hun kalte navnet på den Herre som hadde talt til henne: Du er en Gud som ser; for hun sa: Har jeg her ikke holdt øye med ham som ser meg? ¹⁴Derfor ble brønnen kalt Beer-lahai-roi; se, den ligger mellom Kadesj og Bered. ¹⁵Og Hagar fødte Abram en sønn; og Abram kalte navnet på sønnen som hun fødte, Ismael. ¹⁶Og Abram var førti og seks år gammel da Hagar fødte Ismael til Abram.

⁷Og Jehovas engel fant henne ved en kilde med vann i ørkenen, ved kilden på veien til Shur. ⁸Og han sa: Hagar, Sarais tjenestepike, hvor kommer du fra? Og hvor skal du hen? Og hun sa: Jeg flykter for min herres, Saras, ansikt. ⁹Og Herrens engel sa til henne: Vend tilbake til din herre og underleg dig under hennes hånd. ¹⁰Og Herrens engel sa til henne: Jeg vil gjøre din ætt meget tallrik, så den ikke blir telt for mangfold. ¹¹Og Herrens engel sa til henne: Se, du er blitt fruktsommelig, og skal føde en sønn; og du skal kalle ham Ismael, fordi Herren har hørt din nød.

¹Og da Abram var ni år gammel, viste Herren seg for Abram og sa til ham: Jeg er den allmektige Gud; vandre foran meg, og vær fullkomment. ²Og jeg vil inngå min pakt med deg, og jeg vil gjøre deg meget tallrikt. ³Og Abram falt på sitt ansikt; og Gud talte med ham og sa:, ⁴Som for meg, se, min pakt er med deg, og du skal bli far til mange nasjoner. ⁵Din navn skal heller ikke lenger kalles Abram, men navnet ditt skal være Abraham; for jeg har gjort deg til far for mange nasjoner. ⁶Og jeg vil gjøre deg overmåte fruktbar, og jeg vil gjøre nasjoner av deg; og konger skal komme ut av deg. ⁷Og jeg vil opprette min pakt med deg og med din ætt etter deg i alle deres slektsledd, til en evig pakt, så jeg kan være din Gud og din ætt etter deg. ⁸Og jeg vil gi deg og din ætt etter deg landet ditt i vandring, hele Kanaans land, til evig eie; og jeg vil være deres Gud.

¹⁵Og Gud sa til Abraham: Om Sarai, din hustru, skal du ikke kalle henne Sarai, men hun skal kalles Sara. ¹⁶Og jeg vil velsigne henne, og dessuten vil jeg gi deg en sønn av henne: ja, jeg vil velsigne henne, og hun skal bli en mor til nasjoner; konger over folk skal komme fra henne.

¹⁵Og Gud sa til Abraham: Om Sarai, din hustru, skal du ikke kalle henne Sarai, men hun skal kalles Sara. ¹⁶Og jeg vil velsigne henne, og dessuten vil jeg gi deg en sønn av henne: ja, jeg vil velsigne henne, og hun skal bli en mor til nasjoner; konger over folk skal komme fra henne. ¹⁷Da falt Abraham ned på sitt ansikt og lo og sa i sitt hjerte: Skal et barn bli født til en mann som er hundre år gammel? Og skal Sara, som er niogtredve år gammel, føde? ¹⁸Og Abraham sa til Gud: «Å, om Ismael kunne leve foran deg!» ¹⁹Og Gud sa: Nei, men Sara, din hustru, skal føde deg en sønn; og du skal kalle ham Isak; og jeg vil stadfeste min pakt med ham til en evig pakt for hans ætt etter ham. ²⁰Og med hensyn til Ismael, har jeg hørt deg: Se, jeg har velsignet ham og vil gjøre ham fruktbar og gjøre ham meget tallrik; tolv fyrster skal han føde, og jeg vil gjøre ham til en stor nasjon. ²¹Men min pakt vil jeg stadfeste med Isak, som Sara skal føde deg i dette bestemte år neste år. ²²Og han sluttet å tale med ham, og Gud steg opp fra Abraham.

¹Og Jehova viste seg for ham ved epletreene ved Mamre, mens han satt ved teltdøren i dagens hete; ²Og han løftet øynene og så; og se, tre menn stod overfor ham; og da han så dem, løp han i møte med dem fra teltdøren og bøide seg til jorden., ³og sa: Min herre, hvis jeg nu har funnet nåde for dine øyne, la ikke din tjener farende bort, ⁴La nå noen få skåler med vann hentes, og vask føttene deres, og hvil dere under treet: ⁵Og jeg vil hente en bit brød, og styrk eders hjerte; derefter skal dere gå videre; for I er kommet til eders tjener. Og de sa: Gjør således som du har sagt. ⁶Og Abraham skyndte seg inn i teltet til Sara og sa: Gjør raskt tre mål fint mel, kna det og lag kaker. ⁷Og Abraham løp bort til hjorden og hentet en ung kalv som var mjukt og godt, og gav den til tjeneren; og han skyndte seg å koke den. ⁸Og han tok smør og melk og kalven som han hadde kledd, og stelte det for dem; og han stilte seg ved dem under treet, og de spiste. ⁹Og de sa til ham: Hvor er Sara, din hustru? Og han sa: Se, i telten. ¹⁰Og han sa: Jeg vil visselig vende tilbake til deg når tiden kommer; og se, Sara, din hustru, skal føde en sønn. Og Sara hørte det i teltdøren, som lå bak ham. ¹¹Abraham og Sara var nå gamle og svært gamle; det hadde sluttet å gå som det pleide å gå med Sarah, en kvinne av sin tid. ¹²Og Sarah lo i sitt hjerte og sa: Når jeg blir gammel, skal jeg ha glede av å se min herre også bli gammel? ¹³Og Jehova sa til Abraham: Hvorfor ler Sara da, idet hun sier: Skal jeg virkelig føde et barn, når jeg er gammel? ¹⁴Er noe for vanskelig for Jehova? På den fastsatte tiden vil jeg vende tilbake til deg, når tiden er inne, og Sara skal få en sønn. ¹⁵Da nektet Sara og sa: «Jeg lo ikke; for hun var redd.» Men han sa: «Nei; men du lo.».

¹Og Jehova besøkte Sara slik han hadde sagt, og Jehova gjorde med Sara slik han hadde sagt. ²Og Sara ble gravid og fødte Abraham en sønn i sin alderdom, på den fastsatte tiden som Gud hadde talt til ham om. ³Og Abraham kalte navnet på sønnen som ble født til ham, som Sara hadde født ham, Isak. ⁴Og Abraham omskåret sin sønn Isak da han var åtte dager gammel, slik Gud hadde befalt ham. ⁵Og Abraham var hundre år gammel da hans sønn Isak ble født til ham. ⁶Og Sara sa: Gud har gjort meg til å le; alle som hører på, skal le med meg. ⁷Og hun sa: Hvem ville ha sagt til Abraham at Sara skulle amme barn? For jeg har født ham en sønn i sin alderdom.

⁶Og Sara sa: Gud har gjort meg til å le; alle som hører på, skal le med meg. ⁷Og hun sa: Hvem ville ha sagt til Abraham at Sara skulle amme barn? For jeg har født ham en sønn i sin alderdom.

⁸Og barnet vokste, og ble adlydt; og Abraham holdt en stor fest på den dagen Isak ble adlydt. ⁹Og Sara så den egypterske Hagar's sønn, som hun hadde født til Abraham, og hun spottet ham. ¹⁰Derfor sa hun til Abraham: Kast ut denne tjenestepiken og hennes sønn; for denne tjenestepikenes sønn skal ikke arve med min sønn, med Isak. ¹¹Og det var svært ille i Abrahams øyne på grunn av sønnen hans. ¹²Og Gud sa til Abraham: La det ikke være vanskelig for deg på grunn av gutten og din tjenerinne; hør på henne i alt det som Sara sier til deg; for i Isak skal din ætt kalles. ¹³Og også av tjenerens sønn vil jeg gjøre en nasjon, fordi han er din ætt. ¹⁴Og Abraham stod tidlig om morgenen opp, og tok brød og en vannflaske, og ga den til Hagar, og la den på hennes skulder, og ga henne barnet, og sendte henne bort; og hun drog avsted og vandret i ørkenen ved Beer-Sheba. ¹⁵Og vannet i flasken var brukt opp, og hun kastet barnet under et av buskene. ¹⁶Og hun gikk bort og satte seg ved siden av ham et godt stykke unna, omtrent i rekkevidde av en bue; for hun sa: La meg ikke se på barnets død. Og hun satte seg ved siden av ham, og løftet sin røst og gråt. ¹⁷Og Gud hørte guttenes røst; og Guds engel ropte til Hagard fra himmelen og sa til henne: Hvad er det som skjer med deg, Hagard? Vær ikke redd; for Gud har hørt guttenes røst der hvor han er. ¹⁸Stå opp, løft opp gutten, og hold ham i din hånd; for jeg vil gjøre ham til et stort folk. ¹⁹Og Gud åpnet hennes øyne, og hun så at det var en kilde med vann; hun gikk bort og fylte flasken med vann og ga gutten å drikke. ²⁰Og Gud var med gutten, og han vokste; og han bodde i ørkenen og ble, etter hvert som han ble eldre, til en bueskytter. ²¹Og han bodde i ørkenen Paran; og hans mor tok ham til hustru fra Egyptens land.

¹⁷Og Gud hørte guttenes røst; og Guds engel ropte til Hagard fra himmelen og sa til henne: Hvad er det som skjer med deg, Hagard? Vær ikke redd; for Gud har hørt guttenes røst der hvor han er. ¹⁸Stå opp, løft opp gutten, og hold ham i din hånd; for jeg vil gjøre ham til et stort folk. ¹⁹Og Gud åpnet hennes øyne, og hun så at det var en kilde med vann; hun gikk bort og fylte flasken med vann og ga gutten å drikke. ²⁰Og Gud var med gutten, og han vokste; og han bodde i ørkenen og ble, etter hvert som han ble eldre, til en bueskytter.

¹Og det skjedde etter disse tingene at Gud prøvde Abraham, og sa til ham: Abraham! Og han svarte: Her er jeg. ²Og han sa: Ta nå din sønn, din eneste sønn, som du elsker, Isak, og dra til Moria-landet; og bær ham der frem som brennoffer på et av de fjellene som jeg skal fortelle deg om. ³Og Abraham stod tidlig om morgenen opp, satte hesten sin i stallen, tok to av sine unge menn med seg og Isak, sin sønn; og han hogde tømmeret til brennofferet, reiste seg og gikk til det stedet Gud hadde sagt ham om. ⁴På den tredje dag løftet Abraham øynene opp og så stedet på avstand. ⁵Og Abraham sa til sine unge menn: «Bliv her sammen med esken, mens jeg og gutten går dit; så vil vi tilbe og komme tilbake til dere.». ⁶Og Abraham tok bålet for brennofferet og la det på sin sønn Isak; og han tok i sin hånd både bålet og kniven; og de gikk begge to sammen. ⁷Og Isak talte til sin far Abraham og sa: Min far! Og han sa: Her er jeg, min sønn! Og han sa: Se, ilden og veden; men hvor er lammet til brennofferet? ⁸Og Abraham sa: Gud skal selv sørge for lammet som brennoffer, min sønn: så gikk de begge to sammen. ⁹Og de kom til det stedet som Gud hadde fortalt ham om; og Abraham bygget alteret der, og la veden på stell, og bandt Isak, sin sønn, og la ham på alteret på veden. ¹⁰Og Abraham rakte ut hånden og tok kniven for å drepe sønnen sin. ¹¹Og Herrens engel ropte til ham fra himmelen og sa: Abraham, Abraham! Og han sa: Her er jeg. ¹²Og han sa: Legg ikke hånden din på gutten, og gjør ham intet; for nå vet jeg at du frykter Gud, siden du ikke har holdt tilbake din sønn, din eneste sønn, for meg. ¹³Og Abraham løftet øynene og så; og se, bak ham lå en okse, fastklemt i tornebusken av sine horn; og Abraham gikk bort og tok okset og ofret det som brennoffer i stedet for sin sønn. ¹⁴Og Abraham kalte det stedet Jehovas-jireh; således som det er sagt til denne dag: På Jehovas berg skal det bli gjort til rette. ¹⁵Og Herrens engel ropte til Abraham en annen gang fra himmelen:, ¹⁶og sa: «Jeg har selv sverget, sier Herren, fordi du har gjort dette og ikke holdt tilbake din sønn, din eneste sønn.», ¹⁷at jeg i velsignelse vil velsigne deg, og at jeg i mangfold vil gjøre din ætt så tallrik som stjernene på himmelen og som sanden på havets bredd; og din ætt skal ta vare på porten til sine fiender.; ¹⁸Og i din ætt skal alle jordens nasjoner velsignes; fordi du har lydt min røst. ¹⁹Så vendte Abraham tilbake til sine menn; de stod opp og drog sammen til Beer-Sheba; og Abraham bodde i Beer-Sheba.

¹Og Jehova sa til Samuel: Hvor lenge vil du sørge over Saul, når jeg har forkastet ham som konge over Israel? Fyll din horn med olje og dra! Jeg vil sende deg til Isai fra Betlehem; for jeg har utvalgt en konge blant hans sønner. ²Og Samuel sa: Hvordan kan jeg dra? Hvis Saul får vite det, vil han drepe meg. Og Herren sa: Ta med deg en ku og si: Jeg er kommet for å ofre til Herren. ³Og kall Jesse til offeret; jeg vil vise deg hva du skal gjøre; og du skal salve meg den mannen som jeg har kalt til deg. ⁴Og Samuel gjorde som Jehova hadde sagt, og kom til Betlehem. Og byens eldste kom i bevegelse av frykt og møtte ham og sa: Kommer du i fred? ⁵Og han sa: Fredelig; jeg er kommet for å ofre til Herren; hellgjer dere og kom med meg til ofringen. Og han helliget Isai og hans sønner og kalte dem til ofringen.
⁶Og det skjedde da de kom dit, at han så på Eliab og sa: Sannelig, Herrens salvede er foran ham. ⁷Men Jehova sa til Samuel: Se ikke på hans utseende eller på hans høye legeme; for jeg har forkastet ham; for Herren ser ikke slik som mennesket ser; for mennesket ser på det ytre utseende, men Herren ser på hjertet. ⁸Da kalte Isai Abinadab og lot ham gå frem for Samuel. Og han sa: «Det har heller ikke Herren utvalgt dette.». ⁹Da lot Jesse Shammah passere; og han sa: «Det har heller ikke Herren utvalgt dette.». ¹⁰Og Jesse lot syv av sine sønner gå forbi Samuel. Og Samuel sa til Jesse: Herren har ikke utvalgt disse. ¹¹Og Samuel sa til Isai: Er alle dine barn her? Og han sa: Den yngste er enda tilbake, og se, han holder på med å stelle med sauene. Og Samuel sa til Isai: Send og hent ham; for vi vil ikke sitte stille før han kommer hit. ¹²Og han sendte bud og førte ham inn. Nå var han rød i ansiktet og med et vakkert uttrykk, og han var en skjønn skikkelse å se på. Og Herren sa: Stå opp, salve ham; for dette er han. ¹³Da tok Samuel oljeflokken og salvet ham midt blant brødrene sine; og Herrens Ånd kom kraftig over David fra den dagen av. Så reiste Samuel seg og drog til Rama.

¹³Og Jesse fikk sønnen Eliab som førstefødt, og Abinadab som andre, og Shimea som tredje., ¹⁴Netanel den fjerde, Raddai den femte, ¹⁵Ozem den sjette, David den syvende

14Nå forlot Jehovas Ånd Saul, og en ond ånd fra Jehovas side plaget ham. 15Og Sauls tjenere sa til ham: Se, nå plager en ond ånd fra Gud deg. 16La nå vår herre befale dine tjenere som er foran deg, å søke etter en mann som er dyktig til å spille på harpe; og når den onde ånd fra Gud kommer over deg, skal han spille med hånden, og du skal bli frisk. 17Og Saul sa til sine tjenere: Få nå til meg en mann som kan spille godt, og bring ham til meg. 18Da svarte en av de unge mennene og sa: Se, jeg har sett en sønn av Isai, Betlehemiten, som er dyktig til å spille på instrumenter, og en mektig mann med styrke, og en kriger og en klok tale, og en pen mann; og Herren er med ham. 19Derfor sendte Saul bud til Isai og sa: Send meg din sønn David, som er med fårene. 20Og Jesse tok en okse lastet med brød, og en flaske vin, og en gutt, og sendte dem av sin sønn David til Saul. 21Og David kom til Saul og stilte seg foran ham; og han elsket ham høyt; og han ble hans rustningsbærer. 22Og Saul sendte bud til Isai og sa: La David stå for mig, for han har funnet nåde for mine øyne. 23Og det hendte at da ondskap Guds ånd var over Saul, og David tok harpen og spilte med hånden; så ble Saul fridd, og han ble frisk, og det onde ånd dro bort fra ham.

15Nå gikk David fra sted til sted fra Saul for å mate faren sin med sauene ved Betlehem. 

1Nå samlet filistrene sine hærstyrker for å gå i krig; og de samlet seg ved Socoh, som hører til Juda, og leiret seg mellom Socoh og Azekah, i Ephes-dammim. 2Og Saul og Israels menn samlet seg, og de leiret seg i Elah-dalen og stilte opp for å føre strid mot filistrene. 3Og filistrene stod på fjellet på den ene siden, og Israel stod på fjellet på den andre siden; og det var en dal mellom dem. 4Og det kom en stridsmann ut av filistrenes leir, ved navn Goliat, fra Gat; han var seks alen og en halvmål høi. 5Og han hadde et kobberhjelm på hodet, og han var kledd i en rustningsdrage; og vekten av dragen var fem tusen sekel kobber. 6Og han hadde messingstøvler på beina sine, og en messingspyd mellom skuldrene sine. 7Og spydet hans var likt en veverstråle; og spydets topp veid seks hundre sekel jern: og hans skjoldmann gikk foran ham. 8Og han stod opp og ropte til Israels hærstyrker og sa til dem: Hvorfor er dere kommet ut for å stille opp i kamp? Er jeg ikke en filistren, og er dere ikke Sauls tjenere? Velg dere en mann, og la ham komme ned til meg. 9Hvis han kan kjempe mot meg og drepe meg, da vil vi være tjenerne deres; men hvis jeg seirer over ham og dreper ham, da skal dere være tjenerne våre og tjene oss. 10Og filisteren sa: «Jeg setter Israel-hærene på prøve i dag; gi meg en mann, så vi kan kjempe sammen.». 11Og da Saul og hele Israel hørte de filistrenes ord, ble de forferdet og meget redde.

17Og Jesse sa til sin sønn David: Ta nå en efa med dette tørket korn til dine brødre, og disse ti brød, og bær dem dem Raskt til leiren til dine brødre; 18og ta disse ti oster med til deres tusenars høvding, og se hvordan det går med dine brødre, og ta deres løfte. 19Da var Saul og de og alle Israels menn i Elah-dalen og kjempet mot filistrene. 20Og David stod tidlig om morgenen opp, og lot sauene være hos en gjeter, og tok med sig og gikk, slik som Isai hadde befalt ham; og han kom til vognenes sted, mens den hær som drog ut i striden ropte om kampen. 21Og Israel og filistrene stilte opp i kamp, hær mot hær. 22Og David lot sin bagasje være hos bagasjepersonen, og løp til hæren, kom og hilste på sine brødre. 23Og mens han talte med dem, se, da kom den mektige, filistren fra Gat, Goliat, som hette, frem fra filisternes hær, og han talte på samme måte som de; og David hørte dem. 24Og alle mennene i Israel, da de så mannen, flyktet fra ham og ble meget redde. 25Og Israels menn sa: Har dere sett denne mannen som er kommet opp? Han er kommet opp for å forføre Israel; og den som slår ham ihjel, skal kongen gjøre rik på ham med store rikdommer og gi ham sin datter og gjøre hans fars hus uavhengig i Israel. 26Og David talte til mennene som sto ved ham og sa: Hva skal gjøres med mannen som slår denne filistren ihjel og tar bort forargelsen fra Israel? For hvem er denne uomskårne filistren, at han skal stride mot de levende Guds hærder? 27Og folket svarte ham på denne måten: «Således skal det gjøres med mannen som dreper ham.».